The Iron Lady (org. tittel)

Regi: Phyllida Lloyd
Med: Meryl Streep, Jim Broadbent, Anthony Head, Richard E. Grant, Roger Allam, Olivia Colman, Iain Glen, Andrea Roach
Lengde: 1 t. 44 min.
Nasjonalitet: Storbritannia

Vi befinner oss i nåtiden, hvor en gammel hånd strekker seg etter melk på en hjørnesjappe i London. Dette er den aldrende Margareth Thatchers hånd. Hun har trosset «husarresten» som sykepleiere og politi ha puttet henne i på grunn av hennes skrantende helse og demens. Vi får et innblikk i den tidligere statsministerens liv som gammel og pleietrengende. Om ikke dette var deprimerende nok har hun også begynt å hallusinere at hennes avdøde mann er med henne i hverdagen. Hun kjemper mot seg selv; hun prøver å overbevise både de rundt henne og seg selv om at hun ikke er gal. Hun kan ikke være gal, hun er jo englands eneste kvinnelige statsminister!

Dette er en varsom og følsom biografisk skildring av en person som fremdeles er med oss. Forståelig nok har dermed filmen skapt mye kontroverser i britisk presse. Med en gammel og skrøpelig Maggie som limet i hendelsesforløpet er hennes politiske karriere vist gjennom hallusinasjoner og mareritt. Heldig vis tillegger Meryl Streep rollen både integritet og vidd midt i den gradvise svekkelsen. Meryl Streep bruker sekvensene til å vise utviklingen av Thatchers karakter og mimikk som politiker. Fra 1970-tallets uerfarne ærlighet, til 1980-tallets «hukommelsestap». Meryl Streep er perfekt i rollen. Det er ingen tvil om at hun fortjener en Oscarstatuett for denne rolletolkningen, men det er også utelukkende hun som gjør denne filmen verd å se.

I denne filmatiseringen av hennes liv framstår Maggie som et feministisk ikon. Hun kjemper seg igjennom et britisk politisk samfunn hvor kvinner ikke hører hjemme. Hennes mannlige partifeller framstilles som inkompetente og mannsjåvinistiske kontorrotter i forhold til hennes sterke framtoning. Det blir til tider litt overdrevent. Spesielt når hennes avdøde mann dukker opp i hennes hallusinasjoner som intet mer enn en klovn, som hun må ta seg av på samme måte som hun gjør barna.

Kontroversene i hennes lange karriere som statsminister (fra 1979-1990), er tilstede, men havner i bakleksen. Nyhetsklipp fra demonstrasjoner er det eneste autentiske i en heller glattpusset framstilling av konsekvensene fra Falklandskrigen og arbeiderstreikene. Phyllida Loyd ha gjort biografien til et epos, hvor dynamikken mellom Margareth Thatcher og de rundt henne er viktigere å få frem enn, nødvendig vis, virkeligheten. Dette blir til en underholdende filmopplevelse, men burde tas med en klype salt som biografi.

Karakter: 7/10

(Foto og video: Filmwebs medieserver)