Skjønt, ferskenvodka er ikke å få tak i på det norske vinmonopolet. Det får holde med polsk vodka og det eneste ferskensaftlignende jeg kunne finne på butikken: fersken-iste. Og samtidig som alkoholen begynner å påvirke mine evner til rasjonelle refleksjoner, begynner jeg å kjenne litteraturen i kroppen. Og det er nettopp dét som er poenget.

Jerzy Pilch er like gammel som min far og en av Polens mer anerkjente forfattere. Han er en polsk P.O. Enquist, en forfatter som har latt seg påvirke av flaska, og i denne romanen om drukkenskap er han på sitt mest selvbiografiske. Hovedpersonen kalles, på kafkask vis, for J, han er også forfatter og lever av å drikke. Særlig går det i ferskenvodka.

Jeg snudde meg fra vinduet og så på rommet, som var fylt med lydene fra saksofonen. I flasken som stod på bordet var det fortsatt en god del ferskenvodka; jeg gikk bort, skjenket i, drakk det og fikk en åpenbaring. Å Gud, for en åpenbaring det var, og hvor passende den var på denne usedvanlige dagen! Innvollene mine lyste opp med et jevnt og mildt lys, tankene mine ble umiddelbart omdannet til oppfinnsomme setninger, gestene mine var sikkerheten selv.

Særlig de friske er uhelbredelige

Den mektige engel er egentlig en filosoferende tekst om alkoholens påvirkning på menneskets kropp, sinn, og sjel. Den kobler det kreative, skapende, men framtidsløse mennesket sammen med søken etter noe på bunnen av flaska. Undertonen i boka er totalt håpløs, men Js syn på sitt eget og andres misbruk beskrives i korte, relativt humoristiske episoder. Og med unntak av de gangene da livets – og drikkingens – meningsløshet (men like mye ikke-drikkingens meningsløshet) dukker opp mot tekstens overflate, er dette lystig lesning – rett og slett en satirisk beskrivelse av menneskelig avhengighet.

På alkisavdelingen hadde det brutt ut en diskusjon om plagiering. Da jeg kom dit for første gang hadde jeg for øvrig ikke den minste anelse om at jeg krysset terskelen til et skrivekunstakademi, at jeg var på vei inn i et skrivende miljø, med forfattere som uopphørlig skapte sine deliriske selvbiografier, som skrev ned sine innerste følelser i billige sekstisiders notatbøker som ble kalt følelsesdagbøker, som møysommelig formulerte drikkebekjennelsene sine. Alkisene skrev om morgenen og om formiddagen. Når de ikke skrev, kretset de rundt i gangene i timesvis mens de ventet på inspirasjon, med manuskriptene – som ble stadig tykkere i løpet av oppholdet – under armen.

Sannheten er å drikke

Jerzy Pilch skriver romaner, noveller, skuespill og essay. Hans essayistiske åre kommer også fram i denne romanen. Jeg ser for meg at han med hell kunne skrevet et inngående essay om temaet alkohol – og kanskje det ville fungert mye bedre. Han lar i hvert fall hovedpersonen gjennomgående i boka bedrive tankespring og filosoferende arbeid rundt sin egen væren og situasjon. Men det narrative faller litt igjennom i boka. Det virker påklistret de stedene det er gjort et forsøk på å skape et plott, og romanens klassiske kjennetegn er bare delvis til stede mellom all essayistikken – for eksempel begynnelsen der man hopper rett inn i en gangsterscene, men får vite såpass lite at man skjønner at dette kun er bruk av et spenningsskapende drypp. Når scenen siden kommer tilbake er den langt fra så spennende, og virker heller ikke så relevant. Men kanskje er det fåfengt å skulle forsøke å skape stringens og forståelse ut av en drukkenbolst beretninger? Kanskje er selve litteraturen – i likhet med meg selv – dynket i vodka?

Hver gang jeg forteller dere at jeg har sluttet å drikke, at jeg ikke drikker, at jeg endelig har blitt edru etter alle disse årene, at jeg har fått tilbake tidssansen, at jeg i flere uker har kommet til meg selv i et iskaldt hus på fjellet – kan dere rolig tvile på meg. Faktisk: Ikke tro på et ord jeg sier. Ordet er mitt stimulerende middel, mitt narkotikum, jeg har fått smaken på overdose. Språket er den andre, hva er det jeg sier, språket er den første avhengigheten min.

Jerzy Pilch er en god skribent – ikke nødvendigvis romanforfatter. Han ser verden på en festlig måte og viser fram det som allerede er en vedtatt klisjé: dette uløselige bånd mellom det skrivende mennesket og det drikkende mennesket. Hele boka gjennomsyres av vodkadunster, til og med framsidas bokstaver er påvirket av spriten – i form av utflytende flekker. Så det eneste riktige å gjøre i møtet med en slik bok er å akkompagnere lesingen med et melkeglass vodka.

Na zdrowie!

Foto: Marie Alming